Iselin har gitt seg ut på et eventyr hun ikke aner konsekvensene av. Det er et høyt spill. Men har hun undervurdert sine motstandere?

Musikken var stilnet, men stemmene og latteren var som en lav dur. Tennene hennes hakket så det gjorde vondt. I det samme hørte hun skritt, lave stemmer, og med ett ble hun blendet av lyset.

Hun savner Erling, men samtidig må hun innrømme at hun ikke greier å glemme Asbjørn. Hva er i veien med henne som stadig tenker på to menn?