I «Under høststjernen» (1906) er grunntonen mer melankolsk-resignert. Det voldsomme engasjementet og temperamentsutbruddene som hadde preget mange av Hamsuns tidligere hovedpersoner er borte, og leseren møter en roligere, mer vemodig vandringsmann. Forfatteren vender tilbake til jeg-formen fra «Sult» og «Pan» og gir hovedpersonen sitt eget døpenavn - Knut Pedersen.