Det kilte i magen når hun tenkte på ungdommene som drev buskapen fra prestegården og opp til setervollen. Gustav ville nok også dukke opp, han gjorde alltid det. Gustav, som alle budeiene fulgte med en slags sult i øynene, men som hadde sagt at det var henne han var kjær i. Gustav var prestens sønn, og så vakker at han burde vært jente,pleide Ingeborg å si, men ei så vakker jente fantes ikke, tenkte Elen. Ingen kunne måle seg med Gustav.