«Den perfekte forbrytelse eksisterer ikke,» slo jeg fast. «Å nei?» sa han og så nærmest fortørnet på meg. Vi hadde truffet hverandre på et av disse stedene der mannfolk kommer for å ta en øl eller tre, ofte alene, men aldri på jakt etter kvinnfolk. I så fall hadde de valgt et annet sted enn dette. Her var niognitti prosent av klientellet menn, og de kvinnene som var der, var enten turister som hadde forvillet seg inn der uten anelse om hva de gikk til, eller en sjelden ledsager som ble voktet som en hjemløs høne av en hossittende hauk. Her kom menn for å prate med menn – om slikt menn snakker med menn om. «Man begår alltid en feil,» fortsatte jeg. «Ikke nødvendigvis,» sa han. «Å nei?» «Du vet, selv politiet regner med at de fleste forbrytelser sjelden blir definert som forbrytelser …» «Du mener – som ulykker da, for eksempel?» «For eksempel.» Han nølte litt, før han fortsatte. «Jeg kunne faktisk fortelle deg om en selv.» «Om en perfekt forbrytelse?» «Jepp.» «Da må vi ha en runde øl til. Kelner!» Glassene kom, og etter å ha tatt en slurk begynte han å fortelle …