Det er tøft å være foreldre. Vi skal oppdra barna våre pedagogisk riktig, følge dem opp, organisere, tilrettelegge, underholde, stimulere, beskytte mot smerte og sørge for at de alltid er lykkelige.

I tillegg skal vi ha et perfekt hjem med designtapet og stripete Kähler-vaser. Vi skal være like nyforelsket i partneren selv etter uker, måneder og år med søvnmangel, trassalder og søskenkrangling. Og så skal vi se like flotte ut som vi gjorde før vi fikk barn. Mammamage er ut. Mammamage er tegn på en dårlig mamma. Og alt skal dokumenteres på Facebook. Og på Facebook er alle lykkelig.

Vi lever i et perfeksjons- og prestasjonssamfunn der vi setter skyhøye krav til oss selv. Paradokset er at når vi ikke klarer å leve opp til alle kravene, blir vi ulykkelig og føler oss mislykket. Mislykket som foreldre og som mennesker. Men ikke minst: Dette lykkejaget fører vi også over på barna våre. For hvordan er det egentlig å vokse opp i en perfekt og lykkelig verden? Og hva skjer egentlig hvis vi sier «føkk lykke»?