«Det tapte paradis» ble første gang utgitt i 1667, etter en turbulent periode i Englands religiøse og politiske historie. Verket står i en særstilling i rekken av kristne dikt om menneskenes fall og oppreisning. Milton ønsket å skape et moderne epos som bygget på antikkens forbilder. «Det tapte paradis» hadde først ti sanger, siden fikk det tolv, i likhet med Vergils «Aeneiden». Det fortelles på blankvers om hvordan arvesynden kom inn i verden. Selve grunnproblemet er spørsmålet om det ondes natur. Milton forsøker å vise at mennesker, i motsetning til hva kalvinistene forkynte, har sin frie fornuft og vilje ¿ og derfor selv har ansvaret for sin frelse eller fortapelse. Edens hage, de første menneskers lykke, fristelsen og fallet, belæringen om Guds frelsesplan bygges opp som en kjede av visjoner.

John Milton regnes som en av Englands mest betydelige diktere. «Det tapte paradis» er et imponerende verk, både gjennom de storslåtte religiøse visjonene og gjennom skjønnheten i det visuelle uttrykket, kontrasten mellom den himmelske stråleglans og helvetes tette mørke.